Hvor ofte hører vi ikke uttrykket om Skomakerens Barn? – Personlig kjenner jeg meg svært godt igjen, og tar meg selv i å ty til ordtaket både titt og ofte – især når det blir snakk om Sissels Grafiskes webside, som ble laget i 2006 og som i årenes løp har utviklet seg som et klattverk.
«Veien blir til mens man går», hører vi til stadighet. Sant nok, men bare så synd at veien da blir litt kronglete. – Websiden fungerer på et vis, men burde for lengst fått en ansiktsløftning.
– Sissels Grafiske AS underviser i webdesign og utarbeider webløsninger for kunder, mens selskapets egen side er en salig blanding av hummer og kanari. Å ha en ryddig og oversiktlig struktur på web, er viktigere enn man aner, og jeg kjenner denne creepy følelsen langs ryggraden hver gang jeg påpeker dette overfor kunder. – Tanken slår da ned som et lynnedslag; «hva synes de egentlig om Sissels Grafiskes webside» – som jeg føler lider under begrepet «vanskjøttel». – Den samme følelsen kommer snikende når en kunde tar kontakt for å bestille et kurs/en tjeneste og kvitrende sier de har vært inne på websiden. Det er slike stunder jeg sender en stille bønn til Vår Herre om at kundene har unnlatt å ikle seg de kritiske brillene og studere websiden i detalj, og jeg hører meg selv komme med samme unnskyldningen; «Den er så gammel, og burde …..».
Felles skjebne – felles trøst
For noen dager siden hadde jeg en hyggelig prat med en tidligere kollega som også startet egen bedrift innen grafisk design. Min kollega er et geni innen grafisk kommunikasjon – på et forunderlig vis har hun alltid maktet å finne det riktige bildet kombinert med de få ordene som skal til for at skape et tydelig budskap som oppfattes på et par sekunder. – I samtalens løp ble våre respektive websider et tema, og jeg kom med det sedvanlige hjertesukket – og hørte meg selv si at «NÅ skulle jeg bruke et par uker på å lage en ny side der alt var nøye planlagt FØR jeg startet.» – Det eneste problemet var at jeg var lei hele webarbeidet så snart grunndesignet var ferdig.
– Da måtte funksjonalitet detaljplanlegges og dager – for ikke å si uker – gikk med til koding, html, CSS, Javascript, slidere, tag’er, div’er og all slags rariteter som må utføres helt nøyaktig for at det skal virke. – Hensikten er jo å lage en webside som er enkel å navigere, og som jeg aktivt kan benytte i dialog med kunder. – Og det minst spennende jeg kan tenke meg er å utarbeidet eget profileringsmateriell, men innså at TTT (Ting Tar Tid). I mellomtiden fikk jeg heller ta til takke med Skomakerens Barn.
Min kollega begynte plutselig å le, for så å innrømme at hun følte det på akkurat samme måten – hun kunne ikke tenke seg noe mer deprimerende enn å gå i gang med egne design. Det kjentes så utrolig godt å få vite at jeg ikke var alene om ha denne følelse. Det er alltid inspirerende å snakke med andre i bransjen, idéene fyker gjennom eteren, diskusjonen fikk ny giv- og før jeg visste ordet av det hadde jeg planlagt enda flere funksjoner som må ferdigstilles.
Jeg gikk på med krum hals for å få de nye arbeidsoppgavene inn i planen – med det resultat at jeg påførte meg selv nok noen arbeidstimer bak PC’en….. – Enkelte lærer visst aldri….
Et arbeid som aldri tar slutt
Mens jeg sitter her og koder og har innsett at jeg ikke klarer å holde planen om å få websiden ferdig før jul, må jeg erkjenne sannheten i ordene jeg alltid forteller mine kunder: «En webside er et levende medium og et arbeid som aldri tar slutt!»
Men jeg er i alle fall i gang… – klok av skade har jeg endret copyright-feltet til 2014. – GOD JUL!